.jpg)
.jpg)
En tidlig morgenstund for en uke siden sto vi på kaia i Larvik med fullpakket bil på vei til Hirtshals. Vi var trøtte, for oppmøte var senest kl 07.00, og noen hadde fått den gode idéen at det var akkurat DEN natten klokken skulle stilles mot sommertid!
I bilen hadde vi strandstoler, shorts, solbriller, solkrem, masse lesestoff, vinterkåpe, ullsokker og pledd.
Så som du kanskje leser av dette så var vi optimistiske men realistiske. Det var jo tross alt bare mars.
Solen skinte og det var ingen bølger over Skagerrak den dagen. Vi inntok frokosten i restauranten helt foran i båten, og det var utrolig få mennesker ombord i Superspeed denne søndagsmorgenen.
Ved siden av oss satt 4 menn i femtiårsalderen. De var på vei til Danmark for å spille golf.
De var noen hyggelig fyrer som underholdt hverandre (- og oss) med gode historier og mye trivelig prat. En av dem (la oss kalle ham Hans Hansen) fortalte at en dag hadde han fått et brev fra et firma som solgte gravstener. På brevet sto det "Til etterkommerne etter Hans Hansen".
Ettersom han ikke var død, så skjønte han at de hadde plukket ut feil navn og adresse. Så han ringte gravstensfirmaet og sa det hadde kommet et brev i posten fra dem. "Å, er det en av de etterlatte som ringer?", spurte gravstensmannen. "Nei, det er avdøde", svarte vår båt-kamerat.
Du vet, vi lo av den historien vi!
Men tilbake til reiseruten:
I Danmark skinte solen som den gjorde i Norge, og etter å ha sjekket inn på Color Skagen Hotel hvor alt var rent og pent, stille og rolig, så spurtet vi ut i det fine været sovnet vi på sengen begge to.
Men etterhvert våknet vi til liv, og spaserte inn til Skagen og fant omsider selveste Brøndums Hotel. Det er jo en skam at vi som bor i Larvik ikke har utforsket Skagen før, men nå var vi altså der. Brøndums Hotel serverte oss Smørrebrød med håndpillede rejer, kaffe og kringle. Og det aller beste; vi inntok maten ute i strålende sol. Vi satt i etpar timer og koste oss i den deilige varmen, og kunne ikke fatte at det bare var mars måned!
Dagen etter var det vindstille og deilig sol igjen, og vi skulle ENDELIG komme oss til Grenen, helt, helt øverst i Danmark. Nå skulle det være slutt på at vi bare skulle se Skagens Odde som en pekefinger nederst i TV-bildet når Gislefoss viste været i langstrakte Norge. Nå skulle vi gå på stranden, se på havet og få bekreftet at det ER litt rart å se Skagerrak og Kattegat møte hverandre på denne sandbanken......
En gruppe amerikanere sto lenge og vel sammen med oss her ute. Vel, tenkte vi, her er det vel alltid mye folk, så vi kan jo ikke regne med å få oppleve denne spesielle prikken på jordens overflate helt alene.
Men amerikanere på tur i Europa har dårlig tid. Det hadde ikke vi. Så plutselig forsvant alle sammen, og i bortimot en halvtime hadde vi Grenen helt for oss selv. Kun en død sel holdt oss med selskap, som dere kanskje ser av bildet over.
Ettersom det ikke var et vindpust, så dasket bare bølgene forsiktig mot strendene på hver side av oss.
De kom fra venstre, og de kom fra høyre, og forsiktig flettet de seg sammen der sanden forsvant i havet. Vi kunne vært der i evigheter og sett på denne vakre detaljen naturen gir oss på spesielle dager.
Tilbake i bilen bestemte vi oss for å dra litt på måfå rundt omkring. Vi gikk litt på en strand her.....
.......og en der......
......kikket litt på et strå som hadde svingt seg i vinden, men som nå lå helt, helt stille.........
.....gikk litt langs vannkanten........
....og satt litt i solen:
Vi hadde tatt med turutstyr hjemmefra, og i Aalbæk, litt syd for Skagen by, så kjøpte vi ferskt brød og pålegg på KIWI, og satte oss på stranden rett nedenfor.
Fersk brød og dansk leverpostei. Hmmmmmm......herlig!
Da jeg tømte opp vann i koppen min så sølte jeg en dråpe.
Straks kom en marihøne og satte seg på matboksen min,
og jammen begynte den å drikke av vanndråpen!!:
Et lite forsommerminne jeg heldigvis fikk dokumentert.
Men vi måtte jo se litt mer av Skagen.
Den nedsandede kirke lå rett ved hotellet vårt, så dit dro vi selvsagt:
Jeg ble vel litt skuffet over at den ikke var halvveis begravet i sanden, slik jeg hadde sett for meg.
En danske på sykkel stoppet oss i Aalbæk og ville prate litt. Han fortalte om Råbjerg Mile, som er en sandbanke på ca en kilometer på det lengste. Dit måtte vi jo selvsagt:
Å fyttirakker'n, så tungt det er å gå i sand! Jeg er glad vi bare gikk noen hundre meter fra bilen, og ikke hadde gått oss vill i ørkenen.
I Gamle Skagen fant vi en fin plass som heter Solnedgangsplassen. Her spiste vi litt igjen:
 |
| Sjokoladepålegg fra hotellets frokostsal. |
På en av våre utforskningsturer kom vi forbi denne litt spesielle skogen:
Mannen i det hvite huset er nok skikkelig flink med motorsagen!
Utsikt over Gamle Skagen:
Kveldsmat på rommet:
Kake til kaffen:
Turen til Danmark denne gangen bød på hvile, nye inntrykk, vakker natur, hyggelige mennesker, god mat og sol, sol, sol!
God påske!
