.jpg)
.jpg)
Der utforsket den britiske skuespilleren Maureen Leipman sitt eget minne etter at hun "mistet" faren sin da han ble dement.
Jeg har alltid tatt minnet mitt som den største selvfølge. Noen ting i livet vil en kanskje gjerne glemme så fort som mulig, men for det meste prøver vi vel alle å hegne om minnene våre så godt vi kan. Iallefall vi som har hatt en normal, god norsk oppvekst med trygghet og kjærlighet.
Minnet om gode ting i barndommen følger oss hele livet. Ufornuftige men viktige ting fra ungdomstiden kan være som fine skatter vi tar fram av og til. Minner om slektninger, naboer eller venner som ikke lenger er blant oss tas også fram med jevne mellomrom. Har en levd en stund har en jammen opplevd mye!!
Skuespilleren Maureen i programmet mistet mannen sin for 10 år siden. Hun sa hun skulle ønske hun kunne huske hver dag hun hadde med mannen sin i 40 år, men det kunne hun ikke. Men så har de to barn sammen, og hun så nå noe fra mannen sin leve videre i barna. Flott tenkt og sagt.
Så nå sitter jeg her og setter ekstra pris på alle minner jeg har i hodet. Jeg håper de vil være der så lenge jeg lever. Jeg har glede av dem.
Og så må jeg ikke glemme:
Jeg skal skape meg noen nye, fine minner. Noen hver dag. Jeg gleder meg!
2 kommentarer:
Noen ganger er det fint å sette seg ned og reflektere over livet og tingenes tilstand. Det er godt å sette pris på det en har og ikke alltid hige etter det som er over gjerdet....
Hei på deg!
Nei, man tar nok hukommelsen sin som den største selvfølge, men det er den selvsagt ikke! Ingen vet jo noe om og når og om den kan svikt. Men gode minner er som gylne skatter, og la oss håpe at ingen tar fra oss dem! Jeg liker så god ordene "Livet er ikke dagene som går, men dagene du husker!" Har til og med brodert dem for å minne meg på å ta vare på de gylne øyeblikkene! Så kan de mindre gylne øyeblikkene stues vekk et sted hvor vi verken ser eller hører om dem!
God uke til deg!
Klem Cathrine :-)
Legg inn en kommentar