Fra mannemunn

Jeg er så heldig at jeg har en fin mann jeg kan legge meg sammen med om kvelden.
Selv hos oss med et litt bedagelig tempo i hverdagen (ref. forrige innlegg), så kan noen dager bli litt hektiske sånn at vi ikke har fått så mye tid sammen bare vi to. Da kan det ofte være sånn at jeg føler behov for å prate meg tom innen jeg sovner.

Slutten på kveldssamtaler kan foregå slik hjemme hos oss etter at lyset er slukket for kvelden:

Han: "Nå må du lukke øynene og sove!"

Jeg: "Lukke øynene? Det er vel munnen du vil jeg skal lukke. Øynene har jeg da lukket for lenge siden. Det jeg skal si kan jeg jo utenat."

Sengetid er ofte noe mange lengter etter. Da kan en krype ned under en varm dyne og synke inn i en velfortjent og sårt tiltrengt hvile.

Men med alderen kommer både "vondter" her og der, og tanker .......for det meste oppe i hodet. Da er det ikke alltid så lett å få sove.

En slik kveld lå jeg lenge og kastet meg rundt i sengen. Jeg kjente selv at jeg virkelig heiv meg rundt og prøvde å finne en god sovestilling.

Mannen min hadde krabbet helt ut på kanten på sin side, og jeg trodde han sov der han lå rolig med ryggen mot meg. Men plutselig kom det:

"Nå trur jeg denne båten kantrer snart!"