tirsdag 30. november 2010

Pssst, det er noen her!!

"Øjjjj, guttær!"


"Det er noen folk her som står og glor og tar bilder!"

"Nå ser jeg dem å! Jeg kjenner dem ikke igjen.
Har du sett dem før?
Åsså så rotete det er her!"


"Nei, jeg har aldri sett de typene før, og i svarte, å ER det vi har kommi hen nå'a??!"

 "Vetta søren?! Det va'kke her vi var ifjor, ihvertfall. Men vi får bare værra glad vi har kommet fram. Vi er jo alt for seint ute! Det var jo om søndan' det var første søndag i advent."


"Åfyttirakkern. Bestandig er det jeg som må gå først! Jeg likær det ikke, jeg. Det er så mye nytt her atte."


"Å, hold smella på deg, din lille gnom. Du klagær du, men det er bestandig jeg som må bære sekken. Og hvis du tror det er noe stas å ha den ledningen opp i hekken, så får du tro omigjen!"


("Bare ikke den forbaska pære går igjen nå. For da blir det TREE gangen denna uka! Att dem aldri kan gjørra noe skikkelig.")


"Ja, ja, guttær. Vi blir vel mer kjent her etterhvert. For vi skal jo stå her en hel måned."

("Du, du, sjefen, pleier det ikke å henge sånne røde forheng.......sånne ...eh eh...julegardiner heter det, der vi skal stå, 'a??")



mandag 29. november 2010

Syk Sykere Sykest

Det har blitt litt blogging i rykk og harde napp den siste tiden, for først hadde jeg en very nice Nice tur, så hadde jeg en travel men very nice loppemarked/julemessehelg, og så hadde jeg en ikke fullt så nice tur på sykehuset.

Planlagt, riktignok, men en kan aldri være nok forberedt på hva en kan møte på der......










Turen dit gikk greit.
Helseekspressen
er et godt tilbud.
Min mann
kjørte meg
i vår egen bil.




Jeg synes helsepersonell generelt gjør en fantastisk jobb, og sykepleiere er tålmodige, snille og hjelpsomme sjeler som vil oss så inderlig vel. Det vet jeg. Men helsepersonell er også mennesker, og vi mennesker har en tendens til å ikke være perfekte.

Når en møter en kassadame på Rema som glemmer å gi deg plastposen og surrer med vekslepengene, så gjør det ikke så mye. Det takler vi. Men når du ligger der strak ut med slanger og ledninger ut fra de mest utenkelige steder, så ønsker du at folka rundt deg virkelig skal ha en alle sanser skjerpet og i full beredskap.


Etter å ha tilbragt hele dagen på overvåkningen, så var jeg klar for å komme på rommet mitt. Jeg har jo hørt om enerom!?!
Å ligge der i time etter time i en stor sal med millimetertykke forheng som skiller deg fra 15 andre mer eller mindre alvorlig syke mennesker er ikke særlig morsomt.


En må ha samtaler med pleierne om veldig personelige ting (do-ting og sånn) mens det ligger en hostende fyr på 75 år 75 cm fra deg.

Legen har samtale om helsen din i ditt "avlukke" mens dama på den andres siden av deg slutter å snakke med sin besøkende datter for å ikke forstyrre deg. Du vet at de er musestille for å vise hensyn mens du kanskje skal få alvorlige beskjeder angående helsen din.

Og det samme gjaldt selvsagt meg. Jeg lot som jeg ikke fantes da den gamle damen på 81, som lå rett overfor meg, fikk en beskjed av legen om at hun dagen etter skulle ha en undersøkelse av hjertet. Han forklarte nøye og inngående for den litt lett forvirrede damen hvordan dette skulle foregå. Da skulle hun ikke spise ELLER drikke fra kl 12 om natten, for de skulle gå inn via spiserøret hennes og ta bilde av hjertet hennes bakfra. (Snakker fremdeles om bak fra SPISErøret, kjære lesere!)

Gjett om jeg var glad det ikke var JEG som skulle ha en sånn undersøkelse. Stakkars dame. Ble helt kald bare jeg tenkte på det.


Men som sagt; dagen var endelig over, og jeg ble kjørt av Petter Solbergs ukjente portør-bror til rommet mitt:


Du gikk ikke på den, nei???!

I virkeligheten ble jeg rullet inn på et 4-mannsrom. Vel, jeg lyver litt, for det var bare 2 MANN på rommet. Det var meg og en dame til for å fylle opp alle 4 plassene.........

Jeg hadde jo hørt om det før, men når du altså skal tilbringe natten ved siden av en fyr på over 80 som har fått operert inn pacemaker, så håper du virkelig at han ikke snorker! Og overlever natta.



Men forheng har de mye av på sykehuset. Bare synd de ikke hadde nok til å kunne dra rundt senga mi sånn at ikke alle som gikk forbi den åpne døra til rommet vårt kunne se rett inn i senga mi. Eller nok til å dra for så ikke de som skulle til vasken rett ved siden av meg eller garderobeskapene sine sto rett ved siden av meg der jeg lå blek og sliten i sengen min.

Men før det var på tide å sjekke snorkeferdighetene til mine romkamerater, så skulle blodtrykk måles, osv. Sykepleierne som hadde kommet på kveldsvakt hadde full oversikt!!


"Har du fått beskjed om at du skal ta røntgen av hjertet imorgen?"


"Jeg nei?! Jeg er jo ferdig behandlet, jeg, og skal bare ligge her til overvåkning over natta!"

Men sykepleieren ga seg ikke så lett.

"Du skal ta bilde av hjertet ditt via spiserøret imorgen,du!"




"!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!"

"Det er ikke meg! Det er den gamle dama som lå ved siden av meg på overvåkningen som skal det!! Hun ligger vel også her et eller annet sted i natt??!

"Nei, det står her i papirene mine at du skal ha den undersøkelsen imorgen." ("Basta", hadde hun lyst til å si, - det så jeg!)

"Nei nei nei, jeg hørte at legen forklarte hele den undersøkelsen for henne idag. Det er HUN som skal ha den, ikke meg!!"

"Heter ikke du ............, da?", sa sykepleieren. Joda, det stemte det. "Det står her at du skal ha den undersøkelsen." Hun viste meg arket med mitt navn på.

Nå kan jeg selvsagt underholde dere en stund til med å beskrive hvordan jeg pekte bortover gangen mot andre rom hvor forhåpentligvis den 81-årige dama lå på, og forsøke å vise min standhaftighet og panikk overfor dette hvitkledte mennesket som hadde mitt spiserør i sine hender. Nesten bokstavelig talt.

Men for å gjøre en god historie sørgelig kort, så forsvant endelig den myndige dama og kom tilbake litt mindre myndig en stund senere og nevne i forbifarten at det nok ikke var meg som skulle ha den undersøkelsen allikevel........



Vel, så ble det morgen etter en skikkelig GOD natts søvn!
Mine naboer var stille som bare det. Tenk, ingen av oss snorket. Så vi var alle fornøyde.

Jeg var førstemann som sto opp, og gikk til frokostrommet og inntok en deilig frokost. Hadde en ekstra lykkefølelse over at jeg IKKE gikk der fastende og ventet på et rør ned i halsen som en annen gås!

En dame kom inn og holdt meg med selskap under frokosten med hyggelig prat, og snart kom en ny sykepleier til oss for blodtrykksmåling og pilleutdeling.



Jeg skulle bare ha 1 pille, men damen jeg hadde spist frokost sammen med fikk plassert et fullt sånt lite sykehus-pilleglass foran seg.

Sykepleieren begynt å ta piller ut av glasset og skulle gi min frokostvenninne, mens hun leste opp navnet på pillene.

"Jeg bruker ikke de tablettene jeg", sa min medpasient.
"Å, er det kveldstablettene dine dette, da?", da sykepleieren.
"Nei, jeg bruker ikke de i det hele tatt, jeg."
"......??...."
"Står de pillene på Britt Olsen (fiktivt)", sa min medpasient.

Da bøyde både sykepleieren OG vi oss over mappen hun hadde foran seg, og da så vi jo alle at der sto det et mannsnavn!

Hvis dere har hørt uttrykkene "Å bli flat i trynet", "Forsvinne som dugg for sola", så fikk vi der på frokostrommet virkelig demonstrert hva de betyr. Snakk om hurtig exit på den sykepleieren!
"Hun spurte ikke hva jeg HET!!", sa min medpasient. Litt blek om nebbet var hun nå, stakkar.

Men snart kunne jeg forlate sykehuset for denne gang, og reise hjem til min trygge, gode stue. Livet er herlig!







søndag 28. november 2010

Jul på Rivieraen - Del 1

Vår herlige novembertur til Nice var en sommerlig opplevelse for oss forfrosne nordboere.


JEG gikk i sandaler, og Nice-damene gikk i boblejakker, skjerf og støvletter med tykke strømper trukket oppover knærne.
Andre antrekk forekom også:


JEG tenkte på hvilken uterestaurant vi skulle spise middag på om kvelden, og Nicefolk var opptatt av å henge opp lys rundt alle palmene for å få tent julegatene.


(Glemte visst å ta bilde av palmene med tusenvis av utente lysslynger, så viser dette deilige kakebildet istedet. Ingen som har noe imot det, vel?)


I et av kjøpesentrene var dette en del av juleutstillingen. Noen som vet hva denne damen symboliserer? En chic nissemor, kanskje?

Men denne veggen med sølvjulepynt skjønte jeg mer av. Men ettersom jeg reiste med bare en liten ryggsekk, så ville jeg ikke utfordre skjebnene ved å prøve å presse noen av disse glass-greiene ned i den.
Butikken hadde en tilsvarende avdeling med slike kuler i gull også.


Og hvor dyrker de egentlig røde juletrær?


Isbjørner inngår jo heller ikke i vår julefeiring.
Her i kjøpesenteret var det flere av dem.
Alle på størrelse med et menneske.
Denne hadde faktisk en unge i armene også.
Skjønner de ikke at det er NISSER som selger til jul??!?



Men DETTE glam-juletreet satte meg i julestemning, utrolig nok!
Det glitret og funklet noe voldsomt!


Flere franske juledekorasjonsbilder kommer senere. Tror hverken dere eller jeg orker mer nå.

Ha en fin adventssøndag!!


lørdag 27. november 2010

Før og etter

For en stund siden viste jeg stolt fram stua vår med nymalte vegger, hvitere tak, mange nye møbler, nye gardiner og mye nytt stæsj.

Hadde tenkt å vise litt før og etter-bilder, men det var ikke så moro å vise alt det gamle når jeg hadde så mye fint og nytt å vise fram!!

Men her kommer noen. Først viser jeg hva vi gjorde med vinduene:


Kjøkkenvinduene har vært hvittet med panellakk noen ganger, men sølte jeg en bitteliten dråpe under vanning ga det noen fæle merker, som dere ser.


Ettersom jeg er så utålmodig ville jeg ikke bruke oljemaling som nok kunne gitt et noe bedre resultat. Men det ble helt OK. Vi har venner som nettopp har satt inn helt nye vinduer, og de er ferdig malte. Gjett om DE har glatte og fine karmer!!
Men pytt pytt. Disse er også fine nok, og lette å tørke av.

Bildet under er av vår gamle spisestue kjøpt på FINN for noen år siden. Den er fra ca 1920 og er utrolig vakker. Synes jeg. Men stolene var ikke så gode å sitte på. De er altfor rette i ryggen, og de lange, hyggelige måltidene med våre gjester ble istedet så korte som mulig, så vi kunne få satt oss i noen bedre stoler med kaffen vår.
I tillegg var bordet uten lemmer akkurat så kort at det ble litt trangt med to ved siden av hverandre på langsiden.


Skjenkene ville jeg gjerne beholde, så da var det om å gjøre å finne et bord som kunne passe til det gamle. Ikke så lett, men det gikk!!


Og her er bord og stoler borte!!!
Nå har de fått et godt hjem hos en ung dame som heter Luli, og hun er visst fornøyd. Hun har nok bedre rygg enn oss gamlingene.......


Og VIPS (les: ca 2 måneder) så er den nye spisestuen på plass!


Nytt teppe også, og DISSE stolene fra Bohus er deilige. Ahhhhh....


Bordet kan vi sette lemmer i på hver side, og 2 ekstra stoler har vi lagret. Det går fint 10 personer rundt bordet når begge lemmene er i.
Og så var det den GAMLE salongen vår, da:


Sofaene er like hele, men så mørke at stua blir mørk uansett hvor mye lys vi har på. Rødt teppe gjør ikke saken bedre. Og bloggingen foregikk på salongbordet. Laptopen ble puttet under sofaen når gjester kom.


Over ser du også litt av de gamle, malte dørene. Nå er karmene malt hvite, og dørbladene er byttet ut med dører med speiler. Lette å vaske, og kjempefine!

Nå koser vi oss i den nye, lyse sofaen vår. Den er sprayet med en hel flaske "beskyttelse", og skal nå tåle litt søl.


Nytt, lyst teppe her også, og nye lamper.
Men godstolen til far har fått lov til å bli.


Så da vil jeg bare få ønske dere en fortsatt fin helg fra den nye, kjekke bloggekroken min. Her koser jeg meg med å lese alt det rare, morsomme, lærerike og pene dere skriver om.

 Jeg har vært bortreist noen dager, og da jeg kom tilbake hadde jeg jammen fått en ny følger som ga meg et smil rundt munnen. Sjekk hva BLOMSTERPIKEN viser i dette innlegger, og se om DU klarer å holde deg alvorlig i vinterkulda....?!

fredag 19. november 2010

At det går bra?!

For noen år siden ropte en kollega på meg da jeg gikk forbi i korridoren.

"Du, jeg skal sende en gave til noen i USA. Hvordan gjør jeg det?"



Ettersom jobben min var å sende store og små varer rundt i hele verden på det tidspunktet, så kunne jeg lett gi ham svaret OG en grønn klistrelapp som skulle limes på pakken.

Som dere kanskje vet fungerer det slik idag også; en varedeklarasjon skal limes på pakken hvor det står hva innholdet er, hva verdien er og nettovekt.

Dette skulle jo være greit, inntil min kollega innså at han måtte skrive hva pakken inneholdt, og det skulle jo være en overraskelse!


"Hva er det du sender, da?"

"Det er en duk, men det kan jeg jo ikke skrive?!" (Tablecloth, hvis du lurer.)

"Hmmmm...hva kan du skrive istedet da som ikke er løgn, men som ikke avslører innholdet?
Jo, du kan jo skrive at det er stoff i pakken."

"OK, da skriver jeg DRUGS", sa min kollega.

Som sagt så gjort, og han var ute av døren med pakken under armen på vei til postkontoret før jeg fikk lukket min måpende munn.




Og kom pakken fram? Jada, det gikk greit.


(Lånt bilder av clipartof.com, Veer.com.)

torsdag 18. november 2010

Rikstelefon?

Snart skal jeg være med og arrangere et lite loppemarked her i distriktet, og dette vet venner, naboer og familie. Så stadig vekk dukker det opp noe på trappa her som jeg kan selge på loppa.



Hvor har denne stått, tro? På en politistasjon? På Telegrafen?


Røret er av bakelitt.
(Bakelitt er et av de første plaststoffene. Det ble for første gang fremstilt i tiden 1907 - 1909 da den belgisk - amerikanske kjemikeren Leo Hendrik Baekeland lot fenol og formaldehyd kondensere slik at fenolplast ble dannet. Fenolplast er syntetisk og ikke giftig, og bakelitt er den eldste utgaven av dette materialet. Det brukes blant annet til laminering og i elektriske apparater og stikkontakter. Bakelitt brukes ikke lenger i like stor grad som tidligere på grunn av tidkrevende prosses og nyere plaster som er både bedre og billigere.)




De to runde dingsene er tydeligvis ringeklokkene, for det plinger når en knipser på dem.


Vi får se hva vi kan få for den på loppemarkedet.
Vurderte å sjekke om noen samlere ville by på den på QXL, men den er blytong, så jeg tør ikke tenke på portoen!

Og hvor ringte en så med disse telefonene?
Jo, til SENTRALENE rundt omkring. På landet jobbet det bare ett menneske på dem eller kanskje to. Folk hadde dem ofte hjemme hos seg selv som en bijobb.


Lånt av sjotunbrygge.no

Damen over kunne kanskje vært moren til noen av dere (- miniskjørtet var vel på første gang på moten på 60-70 tallet). Tok det med selv om bildekvaliteten var litt dårlig, for det viser jo vår nære fortid.
Mange sentraler var i drift helt til på 80-tallet.

De som satt på sentralen visst oftest ALT som foregikk i bygda. Alle gledelige og mindre gledelige beskjeder som ble gitt i telefonsamtaler hadde de jo fri tilgang til. Folk i vanlige hjem lyttet også til andres samtaler, og det er i mitt barndomshjem blitt fortalt historier om folk som tyvlyttet, og som bare ikke klarte å la vær å blande seg i de to andres telefonsamtale.


Jeg fant en kommentar på en blogg et sted fra en dame som kaller seg Birgit (uten blogg, ellers skulle jeg gladelig henvist til henne!). Her kan dere lese hva hun skriver:
  
Dette fortalte styreren i barnehagen meg: De har nemlig en del gamle leker der. Bl.a. en sånn gammeldags telefon med nummerskive. Mange av barna leker med den på ulike vis, men ingen har noensinde kommet på ideen å legge røret inntil øret. Det er ingen telefon for dem.

Det jeg imidlertid syntes var utstyrtelig morsomt var en historie om en lommelykt. En sånn eldre modell som bruker et stort, flatt batteri.


Hun fortalte at en av guttene lekte med den og moret seg med å åpne og lukke batterilokket (det var tomt inni der). Men så klemte han fingeren sin og slang den forarget fra seg. "Nå gidder jeg ikke leke mer med denne dumme matboksen!" sa han.

Related Posts with Thumbnails