Syk Sykere Sykest

Det har blitt litt blogging i rykk og harde napp den siste tiden, for først hadde jeg en very nice Nice tur, så hadde jeg en travel men very nice loppemarked/julemessehelg, og så hadde jeg en ikke fullt så nice tur på sykehuset.

Planlagt, riktignok, men en kan aldri være nok forberedt på hva en kan møte på der......

Turen dit gikk greit.
Helseekspressen
er et godt tilbud.
Min mann
kjørte meg
i vår egen bil.




Jeg synes helsepersonell generelt gjør en fantastisk jobb, og sykepleiere er tålmodige, snille og hjelpsomme sjeler som vil oss så inderlig vel. Det vet jeg. Men helsepersonell er også mennesker, og vi mennesker har en tendens til å ikke være perfekte.

Når en møter en kassadame på Rema som glemmer å gi deg plastposen og surrer med vekslepengene, så gjør det ikke så mye. Det takler vi. Men når du ligger der strak ut med slanger og ledninger ut fra de mest utenkelige steder, så ønsker du at folka rundt deg virkelig skal ha en alle sanser skjerpet og i full beredskap.

Etter å ha tilbragt hele dagen på overvåkningen, så var jeg klar for å komme på rommet mitt. Jeg har jo hørt om enerom!?!

Å ligge der i time etter time i en stor sal med millimetertykke forheng som skiller deg fra 15 andre mer eller mindre alvorlig syke mennesker er ikke særlig morsomt.

En må ha samtaler med pleierne om veldig personelige ting (do-ting og sånn) mens det ligger en hostende fyr på 75 år 75 cm fra deg.

Legen har samtale om helsen din i ditt "avlukke" mens dama på den andres siden av deg slutter å snakke med sin besøkende datter for å ikke forstyrre deg. Du vet at de er musestille for å vise hensyn mens du kanskje skal få alvorlige beskjeder angående helsen din.

Og det samme gjaldt selvsagt meg. Jeg lot som jeg ikke fantes da den gamle damen på 81, som lå rett overfor meg, fikk en beskjed av legen om at hun dagen etter skulle ha en undersøkelse av hjertet. Han forklarte nøye og inngående for den litt lett forvirrede damen hvordan dette skulle foregå. Da skulle hun ikke spise ELLER drikke fra kl 12 om natten, for de skulle gå inn via spiserøret hennes og ta bilde av hjertet hennes bakfra. (Snakker fremdeles om bak fra SPISErøret, kjære lesere!)

Gjett om jeg var glad det ikke var JEG som skulle ha en sånn undersøkelse. Stakkars dame. Ble helt kald bare jeg tenkte på det.

Men som sagt; dagen var endelig over, og jeg ble kjørt av Petter Solbergs ukjente portør-bror til rommet mitt:

Du gikk ikke på den, nei???!

I virkeligheten ble jeg rullet inn på et 4-mannsrom. Vel, jeg lyver litt, for det var bare 2 MANN på rommet. Det var meg og en dame til for å fylle opp alle 4 plassene.........

Jeg hadde jo hørt om det før, men når du altså skal tilbringe natten ved siden av en fyr på over 80 som har fått operert inn pacemaker, så håper du virkelig at han ikke snorker! Og overlever natta.

Men forheng har de mye av på sykehuset. Bare synd de ikke hadde nok til å kunne dra rundt senga mi sånn at ikke alle som gikk forbi den åpne døra til rommet vårt kunne se rett inn i senga mi. Eller nok til å dra for så ikke de som skulle til vasken rett ved siden av meg eller garderobeskapene sine sto rett ved siden av meg der jeg lå blek og sliten i sengen min.

Men før det var på tide å sjekke snorkeferdighetene til mine romkamerater, så skulle blodtrykk måles, osv. Sykepleierne som hadde kommet på kveldsvakt hadde full oversikt!!

"Har du fått beskjed om at du skal ta røntgen av hjertet imorgen?"

"Jeg nei?! Jeg er jo ferdig behandlet, jeg, og skal bare ligge her til overvåkning over natta!"

Men sykepleieren ga seg ikke så lett.

"Du skal ta bilde av hjertet ditt via spiserøret imorgen,du!"

"!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!"

"Det er ikke meg! Det er den gamle dama som lå ved siden av meg på overvåkningen som skal det!! Hun ligger vel også her et eller annet sted i natt??!

"Nei, det står her i papirene mine at du skal ha den undersøkelsen imorgen." ("Basta", hadde hun lyst til å si, - det så jeg!)

"Nei nei nei, jeg hørte at legen forklarte hele den undersøkelsen for henne idag. Det er HUN som skal ha den, ikke meg!!"

"Heter ikke du ............, da?", sa sykepleieren. Joda, det stemte det. "Det står her at du skal ha den undersøkelsen." Hun viste meg arket med mitt navn på.

Nå kan jeg selvsagt underholde dere en stund til med å beskrive hvordan jeg pekte bortover gangen mot andre rom hvor forhåpentligvis den 81-årige dama lå på, og forsøke å vise min standhaftighet og panikk overfor dette hvitkledte mennesket som hadde mitt spiserør i sine hender. Nesten bokstavelig talt.

Men for å gjøre en god historie sørgelig kort, så forsvant endelig den myndige dama og kom tilbake litt mindre myndig en stund senere og nevne i forbifarten at det nok ikke var meg som skulle ha den undersøkelsen allikevel........

Vel, så ble det morgen etter en skikkelig GOD natts søvn!

Mine naboer var stille som bare det. Tenk, ingen av oss snorket. Så vi var alle fornøyde.

Jeg var førstemann som sto opp, og gikk til frokostrommet og inntok en deilig frokost. Hadde en ekstra lykkefølelse over at jeg IKKE gikk der fastende og ventet på et rør ned i halsen som en annen gås!

En dame kom inn og holdt meg med selskap under frokosten med hyggelig prat, og snart kom en ny sykepleier til oss for blodtrykksmåling og pilleutdeling.

Jeg skulle bare ha 1 pille, men damen jeg hadde spist frokost sammen med fikk plassert et fullt sånt lite sykehus-pilleglass foran seg.

Sykepleieren begynt å ta piller ut av glasset og skulle gi min frokostvenninne, mens hun leste opp navnet på pillene.

"Jeg bruker ikke de tablettene jeg", sa min medpasient.

"Å, er det kveldstablettene dine dette, da?", da sykepleieren.

"Nei, jeg bruker ikke de i det hele tatt, jeg."

"......??...."

"Står de pillene på Britt Olsen (fiktivt)", sa min medpasient.

Da bøyde både sykepleieren OG vi oss over mappen hun hadde foran seg, og da så vi jo alle at der sto det et mannsnavn!

Hvis dere har hørt uttrykkene "Å bli flat i trynet", "Forsvinne som dugg for sola", så fikk vi der på frokostrommet virkelig demonstrert hva de betyr. Snakk om hurtig exit på den sykepleieren!

"Hun spurte ikke hva jeg HET!!", sa min medpasient. Litt blek om nebbet var hun nå, stakkar.

Men snart kunne jeg forlate sykehuset for denne gang, og reise hjem til min trygge, gode stue. Livet er herlig!