Tidenes fineste gave

Jeg vil fortelle noe helt spesielt. 

Helt spesielt for meg, iallefall.

For mange, mange år siden ble vi kjent med et eldre par her i byen. 

De var kjekke og flinke folk som var samfunnsengasjerte, snille og helt unike. 

Men livet gikk sin gang med dem også, så for endel år siden ble han alene. 

Vi har hatt god kontakt med enkemannen, og ettersom hans lille familie bor et stykke unna, så har det vært hyggelig å kunne stikke innom ham på en kaffekopp av og til.

Ettersom jeg har hatt best tid på dagtid, så er det ofte jeg som har fått kaffe og en god historie på det koselige kjøkkenet hans. 

Ettersom årene har gått har vi blitt bedre og bedre venner, både med ham og familien. 
17. mai har han feiret hos oss i mange år nå. Vi har vært samlet i bursdager, vært på hyttebesøk og delt hovedpunktene fra våre respektive liv via vår aldrende og omsorgsfulle venn.

Men i høst kom hans siste dager, 81 år gammel. (Les gjerne min avskjedshilsen her.)

Nå har hans etterkommere begynt å rydde i leiligheten og livet han delte med sin kjære. Sånt er ikke lett. 

Vi stilte med lunsj i helgen mens ryddearbeidet foregikk, og stor var vår overraskelse da gjestene kom med en gave som var så overveldende at jeg har ikke helt har kommet meg ennå:

Duken er 3,5 meter lang, og heklet så vakkert så vakkert. Dette er et minne etter en talefør og modig kvinne vi husker mest på grunn av et godt hode, et godt hjerte og altså også med dyktige hender. 

Duken er heklet i ett stykke, og vi kan bruke den med både en og to lemmer i bordet. 

Og jeg har ikke på noen måte glemt alt det andre vi også fikk:

Vi fikk sølvtøy for tusenvis av kroner, men det gjeveste er uten tvil denne rullen som jeg skal ta fram og bruke så fort en anledning byr seg:

For dere som har vært i nærheten av et hekletøy, så kan dere kanskje se for dere hvilken skatt dette er. FOR et arbeid! 

Og jeg skal si det akkurat som det er: DETTE ER DET FINESTE JEG NOEN GANG HAR EID, OG KOMMER TIL Å EIE I HELE MITT LIV. 

Og det er helt spesielt.