En duk til

Jeg får aldri nok duker. 
Nå er det jo ikke sånn at jeg har så mange bord at jeg egentlig trenger så mange, men jeg liker så godt å EIE fine duker. Jeg gjør ikke noe av å vaske og stryke dem, og det er moro å dekke bord med gammelt, fint håndarbeid.

Nylig var jeg i en bruktbutikk i Sandefjord, og der hang en hvit duk med FERSKENFARGET broderi. (Kr 110,-)

Som om ikke det var nok, så var det heklet en fin kant i hver ende:

Motivet var fint, og broderifargen var litt spesiell og jeg likte den SÅ godt!

(På bildene her ser det ut som om det er forskjell på broderifargen og heklekanten, men det er det altså ikke. Det er fargen på heklekanten som er riktig. Det var nok lyset fra lampen over bordet som kludret det litt til på broderibildene.)

Som dere ser har damen som har sydd duken også laget annenhver hvitt/fersken på frynsene. Fiffig.

Men det som jeg VIRKELIG ville vise dere er at duken sannsynligvis er sydd på to melsekker. 

Jeg husker at moren min fortalte at det var vanlig å bruke sukkersekker eller melsekker til å brodere på. Det må ha vært på slutten av 40-tallet? Tror dere ikke?

Da jeg kikket på duken i butikken trodde jeg at den var så slitt at den nesten var ødelagt i bretten midt på. Men så fikk jeg på meg brillene og så de bitte, bittesmå stingene som en dyktig dame har sydd en gang.
Er det ikke fantastisk fint håndarbeid?

Hvem var hun? Var hun ung eller gammel? Sydde hun duken for å legge den i utstyrskisten sin? Tenkte hun på sin framtid med mann og barn? 

Eller var hun en voksen dame som koste seg med avslappende håndarbeid etter dagens jobb med fjøs og husstell?

Hva het hun, mon tro? Het hun Bjørg eller Inger? Eller kanskje Astrid?

Jeg aner ikke hvem hun var, men denne duken skal jeg bruke til den faller fra hverandre, og jeg skal tenke på henne hver gang jeg legger den på bordet mitt.