Oh shit!

Hei igjen, nå skal jeg fortelle litt mer fra turen vår til Cambridge med avstikker til Audley End House.
Som noen kanskje husker, så klarte jeg å tappe fotoapparatet for batteri på turen dit, så jeg har ingen egne bilder fra det vakre slottet. Men jeg fant en blogg med nydelige bilder derfra, så jeg lånte bildet under fra en fyr som kaller seg JME, så klikk gjerne HER og titte på flere av hans bilder.

På vår tur til Cambridge reiste vi sammen med et annet par. På søndagen skilte vi lag, og mens de utforsket Cambridge by, så dro vi på oppdagelsestur i nærområdet. Vi har vært i Cambridge før, så vi var klare for å utvide territoriet.....

Å komme fra Cambridge til Audley End er piece of cake. Toget går ofte, og tar bare 20 minutter.

På stasjonen Audley End tok vi en taxi de to kilometerene til Audley End House.

Vel inne i hagen falt jeg helt i staver over denne hekken!!:

Mens jeg gikk og kikket nøyere på hekken, og lurte på om jeg var for gammel til å krype under de spennende grenene, så dukket en eldre kar opp.

"Cloud hedges", sa han. "They are called cloud hedges."

Og jeg skjønte hva han mente. De ser jo ut som skyer!

"I am from Norway", sa jeg. "I have never seen anything like it before!"

Mannen smilte vennlig, og jeg forsvant rundt hjørnet for å booke en guidet tur inne i slottet.

Noen timer senere satt vi i slottets tea room og koste oss med en Plougmans Platter (deilig, ferskt brød, ost, skinke, coleslaw og grønnsaker fra slottets hage). Da kom den samme eldre mannen fulgt av sin kone og spurte om de kunne sette seg ved vårt bord. Det kunne de selvsagt, og de var litt nysgjerrige på oss som kom fra Norge.

Vi hadde en hyggelig prat om alt fra Lofoten, Loch Ness, 22. juli, EU og nordlyset. 

Ettersom Audley End House ble rekvirert for å huse polske flygere under 2. verdenskrig, så kom vi også inn på  krigen. 

Min mann (som er over gjennomsnittet interessert i 2. verdenskrig) sa at han var virkelig imponert over hvordan britene klarte seg gjennom alle prøvelser i krigsårene. 

Vel, våre nye venner smilte litt til det komplimentet, men fulgte ikke opp med noen informasjon om sine erfaringer. Jeg ville følge opp med å si at vi har kjent en krigsseiler som fortalte oss om krigens redsler og om sine opplevelser under invasjonen i Normandie. 

Hmmmm, heller ikke det førte til noen  interesse for temaet, så vi pratet videre om andre ting.

Omsider måtte vi tenke på returen til Cambridge, men våre britiske nye bestevenner sa vi ikke trengte å bestille taxi, for de kunne kjøre oss til stasjonen på vei tilbake til London. De visste riktignok ikke hvor stasjonen var, men vi sa det bare var noen minutter dit.

Så vi tuslet med dem bort til parkeringsplassen, og det var DA min nye venninne (som vi etterhvert fant ut het Barbara) sa til sin mann: Kan du ta ut det som ligger i baksetet, Jürgen......

Oh shit oh shit oh shit. Fyren var tysk. 70 år, og med en aksent som vi overhodet ikke hadde hørt under samtalen. Ingen av oss. Men her i bilen i stillhet fra andre forstyrrende lyder hørte vi tydelig den tyske aksenten og chhhhh-lydene. Ikke rart han ikke helt responderte på våre krigskommentarer, kan du si.

Men nå var det liksom for sent å si noe om DEN saken, så vi fikk konsentrere oss om å finne veien til stasjonen.

Og for dere som har vært litt ute på den engelske landsbygda, dere vet at det er mange veier i alle retninger. Og VI husket jo ikke hvor vi kjørte!

Så Barbara og Jürgen kjørte rundt med oss i minst en halvtime før hun plutselig så skiltet med Station på.

(Underveis hadde hun beroliget oss at vi IKKE var kidnappet av et elderly British couple, så vi kunne bare slappe av.)

Men mens Barbara så Station-skiltet, stotret jeg så høflig jeg kunne at jeg faktisk ikke trodde dette var riktig jernbanestasjon.

Og riktig nok; Barbara hadde kjørt oss til jernbanestasjonen i nabobyen!

Så mens hjertevennene våre Barbara og Jürgen fortsatte sin ferd mot London, så satt vi en halvtime på en ubemannet jernbanestasjon i Great Chesterford.

Great Chesterford Station

Og kan dere tro at vi LO!!?

Vi lo av vår Jürgen-tabbe, at vi hadde rotet oss til feil stasjon, og at vi var så heldige å ha hatt en så fantastisk deilig dag med så mange opplevelser!!

(Og for å være ærlig, så tror jeg også Jürgen og Barbara dro på smilebåndet på vei hjem.)