Veslejenta

Idag er det dagen. Idag fyller jeg 50 år.

På dette bildet er jeg 4 år. Jeg har alltid hatt dette bildet, og hvis jeg sier at jeg husker denne dagen, så sier dere kanskje at jeg husker det fordi jeg har sett bildet og tror jeg husker.

Men det er ikke sånn, for jeg husker virkelig denne settingen. Vi hadde selskap, jeg hadde disse ekle, ukomfortable klærne på meg. Jeg husker seleskjørtet som var stivt og ekkelt. Og det som var mest ekkelt (- og ikke minst ukledelig) var at det var alt for kort. Og de hvite strømpebuksene var laget av et kunstig materiale og skled ned i skrittet. Og jeg visste at dette ikke var pent, og følte meg skikkelig ukomfortabel, som sagt.

Og 4-åringen på bildet har ikke forandret seg så mye på 46 år når det gjelder selskap. På bildet over har jeg nemlig vandret litt for meg selv bort fra gjestene. Som dere ser har jeg plukket litt blomster, og fått litt fred og ro. Og så kom en onkel ut, og fikk foreviget meg. At han skulle ta bildet av meg foran den blå Fiat'en til svogeren min er vel litt uforståelig for meg, men jeg husker jeg måtte stå foran den. Onkel synes nok den bilen var fin.


Så har jeg et bilde til å vise dere. Det er tatt i 1962. Pappa holder veslejenta si på armen, og han er så glad i henne. Attpåklatten som han fikk som 42-åring. Og enda ble jeg ikke bortskjemt!
På bildet er jeg ca 10 måneder, for det må være tatt i juli året etter at jeg ble født.

Som dere ser står rivene ved veggen, så foreldrene mine holder nok på med slåtten.
Og rivene har trepinner. Mange av dere har sikkert aldri sett sånne engang.

Det er nok en onkel som har vært fotograf her også, for jenta i forgrunnen er kusinen min.
Dette er sannsynligvis en søndag, og ved veggen står fiskestenger, svartkjele og gummistøvler. Pappa og onkel har nok vært på fisketur kvelden før. Eller så er det lørdag ettermiddag, det har endelig blitt helg, og de skal avgårde straks etter at dette bildet er tatt.

Legg også merke til at det ikke er noen blomster eller pynt ved døren. Ingen hadde det den gang. I hagen på andre siden av huset var det staudebed og bærbusker. Men ingen dro på gartneri eller hadde sommerblomster den gang der ute på landet.

Foreldrene mine er borte for lenge siden, og veslejenta må feire 50-årsdagen sin med gode minner.
Mine foreldres venner og andre som har sett meg vokse opp rister litt på hodet av at jeg faktisk er 50 år idag. For dem er jeg visst fremdeles jenta på det første bildet.

Og faren min ville nok helst båret meg på armen hele livet. Men jeg fikk en god og trygg oppvekst og lærte meg fint å gå selv, både fort, langt og støtt.

Takk for at du leser bloggen min, og følger meg på veien videre. 

Kanskje trenger jeg selskap.