Tur til Mykle

En varm augustdag tok vi med oss gode venner på en tur til stedet hvor jeg vokste opp.

Dette bildet er tatt fra nabogården, som også er feriested nå, i likhet med mitt barndomshjem som dere ser nede i bakken.

På "Øvre" står det forresten et veldig gammelt uthus:

Fra det som er igjen av hagen til våre gamle naboer ser dere bedre hvordan eiendommen ser ut og hvordan den ligger i terrenget. Da jeg bodde der for over 30 år siden var det selvsagt ikke så gjengrodd, og vi hadde fin utsikt ned til Myklevannet og til nabogrenda Grorud.

Hestene gikk her og beitet, så det var snaut og fint. I utkanten av hestehavna var det en liten bekk, så hestene hadde friskt vann, skygge, sol, kos og alt de trengte:

Inngangen til uthuset ser nesten ut som den gang. Vi tjuvlånte utedoen:

Et barn kan ha mye moro med en låvebru. Her vokste det også blåklokker. 
Det var dengang.........:

I fjøsskå'ern henger fremdeles holderne til melkemaskinen:

Rart å tenke på at denne lille treplaten med ATSA nå betyr fint lite for alle andre enn MEG!

Mine søsken hadde flyttet ut da denne "nymotens" saken kom i hus:

Lånt fra nettet.

Og mine foreldre er døde. Og de som leier småbruket som feriested nå synes sikkert bare det er en kuriositet. 

Men for meg var det en viktig del av min barndom. Melkemaskinen hadde en sentral plass i vårt dagligliv. Moren min var totalt utslitt i hendene av melkingen da onkelen min kom med en sånn brukt melkemaskin. Hadde han ikke gjort det (eller de hadde fått tak i en annen) måtte vi kanskje sluttet med dyrene, og det hadde betydd at vi måtte flytte. Når en er forpakter av et småbruk, kan en ikke bo på gården uten å drive den.

Da ville kanskje foreldrene mine måttet ta et oppgjør mht hva de skulle jobbe med og leve av istedet for å være skogsarbeider og bonde. Men vi ble boende. På grunn av melkemaskinen.

Så se på bildet en gang til. Denne rare holderen har betydd noe en gang:

En av fordelene ved å bo så nær naturen er at en får vært mye ute. Når jeg nå kjører langs "Memory Lane" nå så dukker det opp skilt som viser at også andre har funnet fram til disse fine skogsområdene hvor jeg tilbragte barne- og ungdomsår.

Klikker dere på bildet under ser dere litt av et hus på høyre side. Det er en skaustue hvor faren min tilbragte mang en vinter. Han dro hjemmefra mandag morgen og kom kjørende hjem med hesten og sleden fredag ettermiddag. Heldigvis hadde de sluttet å jobbe på lørdager. Den endringen kom vel på slutten av 60-tallet, såvidt jeg husker.

Her ser dere utsikt nedover Mykle, som er 7 kilometer langt:

Det er litt rart, men etter så mange år føler jeg fremdeles at dette stedet er viktig for meg, selv om jeg har dratt min veg og funnet nye yndlingssteder og nye minner .........

(Jeg har laget innlegg om hjemstedet mitt før, og det blir sikkert ikke siste gang heller......)