Overhørt

På en institusjon får en gammel dame overraskende besøk av sin svigersønn og barnebarn.
Damen er dement, men vet hun er Mormor. Hun vet det fordi svigersønnen kaller henne det.
Den lille jenta han har med er blid og glad for å se den gamle. Mormor har en fin stund og godsnakker med barnebarnet.
Jeg sitter i periferien og forstår at den lille jentas navn er borte fra Mormors hode. Iallefall idag. Men tonen er god mellom de tre som sitter sammen ved bordet et stykke fra meg.

"Vet du", sier svigersønnen til sin lille datter; "hvis ikke Mormor hadde vært til, så hadde ikke Mamma vært til, og da hadde ikke du vært til. Så Mormor er en viktig person."
Veslejenta tenker over dette en stund, og lurer så litt på hvor Pappas tilblivelse kommer inn i bildet her? Og så må Farmor snakkes om også.

Jeg leser i boken min, men har ikke bladd om på en stund.
Jeg forstår at Svigersønnen har stor tålmodighet med sin svigermor, og vet hvem hun en gang var.

Så sier hun plutselig med sterk, klar stemme: "Det er så fælt å gå ut og inn. Det er som et mareritt. Jeg håper ikke det er arvelig."
Jeg kan ikke se svigersønnens øyne, men jeg vet han ser på veslejenta si.
"Det er nok det", sier han rolig.

Snart skal de gå igjen til nye travle gjøremål for en småbarnsfamilie. Det siste han sier til Mormor er at "Du vet du alltid er velkommen til oss. Jeg kan hente deg."

De går, og fem minutter etter prøver en gammel dame å vaske håret sitt i håndvasken.