St. Bernhard

Jeg har fortalte noen småmorsomme historier her før, og oppdaget plutselig at de nesten alltid inneholder historier om HUNDER!

Og her er en til:

For noen år siden fortalte en venninne at foreldrene hennes hadde kjøpt seg valp.

St. Bernhardshund.

Den var så liten og nusselig.

I sånn cirka 20 minutter.

Så begynte den å vokse.

Og vokse.

Og vokse.

Ettersom min venninnes mor var hjemme med valpen på dagtid, var det hun som kjørte rundt med den i bilen.

Problemet var at den forvokste valpen drev å gnagde på innredningen i Polo'en mens hun kjørte, så en helg laget mannen et bur som passet akkurat inn i bilen når baksetet var nedslått.

Da ville det bli umulig for umuliussen å fortsette sine ødeleggelser.

Og så dro de på tur.

Valpen, som fremdeles var valp hadde oppnådd minst fullvoksen størrelse da denne episoden skjedde. 

(Han var vel egentlig for en ungdom å regne; uerfaren og vill, men i voksen kropp.)

Valpen skjønte ikke at bilen som hittil hadde vært en diger gnageleke plutselig hadde blitt et fengsel.

Iallefall ikke før han var inne i buret, og det var for sent å trekke seg tilbake.

Min venninnes foreldre kjørte langt inn på en øde vei i Telemarks skoger, og slapp hunden løs slik de pleide.

Der hadde de en fin ettermiddag med lek og moro.

Tilslutt var både hunden og eierne trøtte og fornøyde, og skulle vende snutene hjemover.

MEN.........

Hunden ville IKKE inn i buret igjen. Samme hvor mye de lokket, løftet, kjeftet og svettet, så var det plent umulig å få bikkja inn i bilen igjen.

De forklarte: "Den veide enormt mye, og gjorde seg slapp i kroppen så det var helt umulig å løfte den, samme hvor mye vi prøvde. Den ble sikkert 3 ganger så tung som i virkeligheten med den effektive nekter-å-samarbeide-teknikken."

Vel, eierne tenkte at de skulle vel få den til å gi seg, så de begynte å kjøre sakte hjemover mens hunden sprang halsende etter. Den var jo sliten i utgangspunktet, ettersom den jo egentlig var en valp, så de regnet med at når de etter en stund stoppet ville den gi seg og klatre inn i bilen.

Men nei.

Dette gjentok seg 3 ganger, og tilslutt var de så fortvilet.

Det var langt hjem, og hunden måtte jo være med.

Og buret kunne ikke demonteres.

Da de stoppet for 3. gang ble dørene til førersetet og passasjersetet stående åpne, og SVUSJ så var hunden inne i bilen og la seg på tvers av forsetene.

Og like mislykket som forsøket på å få drittbikkja INN i bilen, så var det helt umulig å få beistet UT av den.

De ga opp.

Så tilslutt fikk mannen lirket sin magre kropp inn på en snipp av førersetet, så han såvidt rakk pedalen, og fruen måtte ..........ja, selvsagt, .....krype inn i buret.

Og så gikk turen endelig sakte hjemover.

Men straks hunden skjønte den hadde vunnet kampen, satte den seg kjekt opp på passasjersetet og kikket seg fornøyd rundt på denne fine bilturen!

Og sjåføren som nå så hundebeistet sitte så kjekt som et menneske i setet OG så permanenkrøllene til kona si stikke opp av buren bak, holdet jo på å le seg ihjel!!!

Fruen selv, sliten og oppgitt som hun var, kjeftet besatt og var skikkelig redd for at han skulle kjøre av vegen, slik som han lo.

Da de nærmet seg huset sitt, la hun seg ned i buret så ikke naboene skulle se hun satt der.

(De har ledd mye av historien etterpå, men de forsto også at dette ikke var rett hund for dem, så den ble dessverre omplassert. Eller kanskje heldigvis for alle parter.)

Bildene har jeg lånt litt her og der på nettet.