Livets alvor

I innleggene mine liker jeg å leke med ord og bilder og vise glade og fine ting. Jeg håper dere smiler og koser dere med det jeg skriver.

Men noen ganger skriver jeg om alvorlige ting. Og idag er en slik dag. Idag skal jeg skrive om sorg.

For forrige fredag fulgte jeg en god venn til graven, og da gjør en seg mange tanker om livet en har levd og mennesker en har møtt.

Da jeg var 4 år flyttet jeg med familien min til en liten bygd. Jeg vokste opp med få jevnaldrende, men med mange unge og gamle mennesker som gjorde min barndom lærerik, lys og fin.

I mitt hjem var det mye gjester. Mine foreldre serverte godt mat og drikke, musikk og dans forekom, og mange kvelder ble tilbragt med gode venner og familie med kortspill, høylydte diskusjoner og liv og røre.

Vi bodde avsides, men mange fant vegen til vårt hjem og gjorde dagene hyggelige og fine.

De første årene i denne bygda ble vi kjent med mange nye mennesker. Noen ble venner for livet. 

Blant bygdas få ungdommer var det to unge menn som ble spesielt gode venner med mine foreldre. De kom først på moped for å sjekke ut min pene storesøster, men hun dro snart til skole og jobb andre steder. Men gutta fortsatte å komme på besøk, for hos oss var det åpent hus.

De var skikkelige gutter, og i årene som fulgte fant de seg koner, stiftet familie og bodde ikke langt unna.

Mine foreldre er for lengst borte, men i hele mitt liv har disse unge menn og deres familier vært blant de mennesker som har stått meg nær. Vi har vokst opp på samme sted, kjenner hverandres historie på godt og vondt, og har alltid mye å snakke om. Ettersom jeg er en skikkelig attpåklatt, så levde mine søsken sin barndom på et helt annet sted, mens jeg har min barndom og ungdomstid sammen med menneskene fra min barndoms bygd. Det er bare dem jeg kan dele alle (for meg så viktige) minner med.

Ettersom jeg snart er 50, så forstår du sikkert at disse unge menn er blitt eldre menn etterhvert, og nå har jeg altså fulgt en av dem til graven. Han ble bare 61 år, og selv om jeg er et fornuftig menneske, så kan jeg vel egentlig ikke fatte at denne mannen ikke lenger er blant oss.

Han var så full av liv og moro, kunnskap og engasjement. På en av sløyfene på blomstene i kirken sto det "Takk for din raushet og gode humør". Tenk å få et slikt ettermæle; at en er raus og har hatt godt humør. Det må være noe å strebe etter.

For noen uker siden skrev jeg en festtale til 60-årsdagen til den ene av disse guttene jeg har kjent hele mitt liv.

For noen dager siden skrev jeg minneord om den andre.

Ove ville fylt 61 år idag, 16. desember.

Ove har vært tilstede i så mange glade og minneverdige dager i mitt liv, og nå føler jeg at en som virkelig så mitt liv på nært hold har forsvunnet. Men det som er mest vondt er at hans kone, barn og barnebarn ikke fikk ha ham med seg i mange, mange år til. Og at han ikke fikk oppleve å få følge sine barnebarn, hans om var så uenderlig glad i barn og hadde et fantastisk barnetekke.

I begravelsen var kirken fylt opp allerede tre kvarter før begravelsen startet. Kirketjener og prest forsøkte å plassere folk overalt hvor det var mulig, for det var kaldt ute, og alle måtte inn. Trappen til prekestolen kunne sittes i, og selv sto jeg sammen med 25 andre i et tettpakket sakresti.

Det var over 100 innbudt til minnestund etterpå, og der opplevde jeg noe spesielt. I de fleste minnestunder konverserer folk litt på autopilot om vanlige ting; reiser, helse, familie, osv. Men denne minnestunden var annerledes. Det ble holdt noen flotte taler, men langs bordene ble det i nesten 4 timer snakket om vår venn som hadde gått bort. Alle hadde så mye å si om ham, både gamle og unge. Vi fortalte historier andre ikke hadde hørt, delte minner og fortalte hverandre hvordan hans bortgang hadde påvirket oss. Ingen hadde lyst til å dra hjem til tanker i ensomhet.

Nå går hverdagen videre for oss alle, og selv om alt snart er tilbake til det normale, så vil det under overflaten gå lenge før bygdas folk vil føle at sorgen er dempet og ikke så tilstedeværende. Det skjønte jeg på alle samtalene med mine medbygdinger.

Og jeg skjønte også noe annet.

Jeg skjønte at Ove vil aldri bli glemt.