torsdag 16. desember 2010

Livets alvor




I innleggene mine liker jeg å leke med ord og bilder og vise glade og fine ting. Jeg håper dere smiler og koser dere med det jeg skriver.

Men noen ganger skriver jeg om alvorlige ting. Og idag er en slik dag. Idag skal jeg skrive om sorg.

For forrige fredag fulgte jeg en god venn til graven, og da gjør en seg mange tanker om livet en har levd og mennesker en har møtt.



Da jeg var 4 år flyttet jeg med familien min til en liten bygd. Jeg vokste opp med få jevnaldrende, men med mange unge og gamle mennesker som gjorde min barndom lærerik, lys og fin.

I mitt hjem var det mye gjester. Mine foreldre serverte godt mat og drikke, musikk og dans forekom, og mange kvelder ble tilbragt med gode venner og familie med kortspill, høylydte diskusjoner og liv og røre.

Vi bodde avsides, men mange fant vegen til vårt hjem og gjorde dagene hyggelige og fine.


De første årene i denne bygda ble vi kjent med mange nye mennesker. Noen ble venner for livet. 
Blant bygdas få ungdommer var det to unge menn som ble spesielt gode venner med mine foreldre. De kom først på moped for å sjekke ut min pene storesøster, men hun dro snart til skole og jobb andre steder. Men gutta fortsatte å komme på besøk, for hos oss var det åpent hus.

De var skikkelige gutter, og i årene som fulgte fant de seg koner, stiftet familie og bodde ikke langt unna.
Mine foreldre er for lengst borte, men i hele mitt liv har disse unge menn og deres familier vært blant de mennesker som har stått meg nær. Vi har vokst opp på samme sted, kjenner hverandres historie på godt og vondt, og har alltid mye å snakke om. Ettersom jeg er en skikkelig attpåklatt, så levde mine søsken sin barndom på et helt annet sted, mens jeg har min barndom og ungdomstid sammen med menneskene fra min barndoms bygd. Det er bare dem jeg kan dele alle (for meg så viktige) minner med.
Ettersom jeg snart er 50, så forstår du sikkert at disse unge menn er blitt eldre menn etterhvert, og nå har jeg altså fulgt en av dem til graven. Han ble bare 61 år, og selv om jeg er et fornuftig menneske, så kan jeg vel egentlig ikke fatte at denne mannen ikke lenger er blant oss.

Han var så full av liv og moro, kunnskap og engasjement. På en av sløyfene på blomstene i kirken sto det "Takk for din raushet og gode humør". Tenk å få et slikt ettermæle; at en er raus og har hatt godt humør. Det må være noe å strebe etter.

For noen uker siden skrev jeg en festtale til 60-årsdagen til den ene av disse guttene jeg har kjent hele mitt liv.
For noen dager siden skrev jeg minneord om den andre.




Ove ville fylt 61 år idag, 16. desember.


Ove har vært tilstede i så mange glade og minneverdige dager i mitt liv, og nå føler jeg at en som virkelig så mitt liv på nært hold har forsvunnet. Men det som er mest vondt er at hans kone, barn og barnebarn ikke fikk ha ham med seg i mange, mange år til. Og at han ikke fikk oppleve å få følge sine barnebarn, hans om var så uenderlig glad i barn og hadde et fantastisk barnetekke.

I begravelsen var kirken fylt opp allerede tre kvarter før begravelsen startet. Kirketjener og prest forsøkte å plassere folk overalt hvor det var mulig, for det var kaldt ute, og alle måtte inn. Trappen til prekestolen kunne sittes i, og selv sto jeg sammen med 25 andre i et tettpakket sakresti.

Det var over 100 innbudt til minnestund etterpå, og der opplevde jeg noe spesielt. I de fleste minnestunder konverserer folk litt på autopilot om vanlige ting; reiser, helse, familie, osv. Men denne minnestunden var annerledes. Det ble holdt noen flotte taler, men langs bordene ble det i nesten 4 timer snakket om vår venn som hadde gått bort. Alle hadde så mye å si om ham, både gamle og unge. Vi fortalte historier andre ikke hadde hørt, delte minner og fortalte hverandre hvordan hans bortgang hadde påvirket oss. Ingen hadde lyst til å dra hjem til tanker i ensomhet.

Nå går hverdagen videre for oss alle, og selv om alt snart er tilbake til det normale, så vil det under overflaten gå lenge før bygdas folk vil føle at sorgen er dempet og ikke så tilstedeværende. Det skjønte jeg på alle samtalene med mine medbygdinger.

Og jeg skjønte også noe annet.
Jeg skjønte at Ove vil aldri bli glemt.
















7 kommentarer:

Ruter & Hjerter sa...

Dette var et nydelig og ikke mist et raust innlegg. du skriver godt og varmt om din venn og om din barndom:)

Anonym sa...

Så fint du har beskrevet din barndom og oppvekst. Du har nok fått med deg mye som andre bare kan drømme om. Det igjen har gjort deg til den du er. Ja , nå føler jeg jo nesten at jeg kjenner deg litt i alle fall;) Det er ikke alle som kan skrive slike innlegg som du kan.
Det må være trist å følge en forsåvidt ung mann til graven , men samtidig fint å kunne sitte i minnestunden og nettopp minnes på en god måte ♥
Så håper jeg at denne mannens familie ikke blir glemt straks begravelsen er over.
Takk for at du delte dette med oss. Livet består jo både av glede og sorg og det ville bli litt kunstig ikke å beskrive livets alvor innimellom.
Jeg sender deg varme tanker ♥
......og klemmer ♥

sylvia sa...

hei.
ja dette var fine ord, å så sant så sant,
vi må huske på at vi har fått livet i gave å det varer så kort,
viktig å være snill å grei mener jeg,å raus,
koselige bilder du viser å et hærlig sted du vokste opp, deilig med bygder, oppvokst på landet jeg å, århus i skien,like ved løvenskjold slott om du vet hvor.
ønsker deg en fin dag,
vi trenger alle å sette oss ned å tenke over livet hva en vil å med hvem..
klem fra sylvia

Lisbeth sa...

Flotte mindeord om en dejlig ven som har gået bort alt for tidligt.
Det er hårdt og trist at miste mennesker man holder af,det kan jeg skrive under på.
Men ikke mange bliver mindet så smukt som du skriver her. Vi kan føle hvor meget han har betydet for dig og din opvækst. Han er med i dine minder om din barndom og din opvækst i bygda. Derved er han jo også knyttet til dejlige minder og vil altid bo i dit hjerte.
Ja livet er ikke så langt længere når man kommer op i den alder hvor man selv er den ældste.
Selv er jeg 62 og har oldebarn...:-)
Men må minde mig selv om at jeg skal nyde hver dag så længe jeg har mig..:-)

Klem til dig fra Lisbeth

Monica sa...

Heisann :)
Så fint du skriver om en som tydeligvis har betydd mye for deg :) Du skriver godt :)

Jeg har nok litt ambivalente følelser for slike julepyntede hus... Synes ofte de er kjempefine på lang avstand, men på nært hold blir det for mye for meg :) Fint med pynt, og gjerne mye pynt og mange lys, men når man må begynne i september for å rekke og sette opp alle er det nok for mye :) hehe :) men, det er jo smak og behag :) Lar meg fasinere :)

Klem fra Monica

ELIN sa...

Så trist, men så godt å kjenne at han ikke vil bli glemt. Flott innlegg. Klemmer fra Elin

Monica sa...

Takk for det, og god helg til deg også :)
Klem

Related Posts with Thumbnails