I mine egne fotspor

Denne helgen har vi hatt besøk. Vi har vært ved sjøen en tur, for her i Vestfold er det jo herlig å kose seg langs kysten.
Men turen jeg så mest fram til var turen til mine hjemtrakter. Der jeg gikk i mine barnesko....

Men som dere ser har vi alle fått større føtter og både gummistøvler og tursko.

Den lille gården vi bodde på er nå noens feriested. Ved fjøsdøra, der utedoen er, sto den store rabarbraen vår. Nå er den borte....

Her er fjøsdelen, med møkkakjelleren under. Her har jeg spadd mange møkkalass. Med greip.....

Veien opp til naboen (- også feriested nå).
Gluggen oppe på låven vår sto oppe for å lufte høyet om sommeren, og der har jeg ofte sittet alene og balansert på en bjelke og kikket ut. Bare hørt på fuglesangen, snust inn sommerluktene og beundret utsikten. (Jeg var nok et rart barn.)

Innehuset er opprinnelig et  en-etasjes hus med tømmervegger. Det ble senere bygget en etasje til, og jeg skal fortelle dere at veggene i 2. etasje var IKKE isolert!

Nå blir det visst pusset opp her, men min mors blomsterbed langs veggen er for lengst borte.
Det lille vinduet øverst til høyre var ett av mine soveromsvinduer. Der var det svalereir under takskjegget, så jeg kunne åpne vinduet og se rett oppi et svalereir!
Min mor var fortvilet over fugleskitten fra disse reirene, og ville ha dem vekk.
Min far synes svalene strevde så med å få festet reirene, så han klatret opp i stige og spikret små støtte-klosser for dem.
Det var sånn jeg lærte hva "motstridende interesser" betydde.

"Det er deilig å sitte på tram" heter det i en sang. Og trammen i mitt barndomshjem med runde, fine kanter er fremdeles min favoritt.
Når en sitter på den, så ser en opp til naboen. Og mellom husene her hadde hestene sin hestehavn. Så der var det snaubeitet, og til venstre renner det en liten bekk så hestene hadde friskt vann hele tiden.

Nå gror det lupiner her, men da vi bodde her var det snauspist av kuene våre som beitet i området.
(Og fordi stedet ligger 450 moh så er sesongen litt senere her enn ellers i Vestfold/Telemark/Buskerud.)

Men etter litt vandring i min mors nå overgrodde have, så gikk turen til en fin rasteplass. Her er Skrimfjellene neste, og mobildekningen er fraværende. Bompengene og fiskekortene betalt....

Og så er det bare å nyte naturen, bruset fra bekken og ellers bare stillhet.....

God mat. Og akevitt.

Etter noen deilige timer i sola uten fiskelykke (- det visste vi jo, for det biter ikke før utpå kvelden), så dro vi til et av mine favorittfiskesteder. Nydelig natur, sol til kl 22.00 nå i disse tider, og garantert trytefangst!

Men det er nå engang sånn at sola MÅ gå ned før fisken biter. Men problemet er at da biter også noe annet; nemlig knotten! Mygg er til å orke, og kan skremmes bort med myggspray.
Men knotten er verre. Den biter ingenting på.
Så dette er IKKE  "Elg i solnedgang", men mannen min som tar det helt med ro på svaberget med fiskehatt med myggnetting mens han venter på fiskebett:

Men så gikk det som det pleier å gå; de andre pyset ut for knotten akkurat når fisken begynt å bite!!!
3 tryter fikk jeg halt på land før vi måtte gi oss og våre gjester søkte tilflukt i bilen.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur.

(Og hvis noen lurer på hvor dette er, så er det Mykle i Buskerud, ved grensen til Telemark og Vestfold)