Gutta i karmen - 20

- Men fader! Jeg syns Husomborher er så sippete om dan nå. Å ære me'a??


- Jeg trur hu tenker litt på jula før. Hu hører på VÅRRES JUL på NRK's Julemusikkanal, og husær nok åssen det var hjemme hos henner da hu var unge. Jeg blir litt skjælven i underleppa sjøl jeg når jeg tænker på jul i gamle dager.

- Hjemme hos dem så veit jeg atte dem slakta en gris te jul. Da kom postmann som alternerte som slaktær med grisemaska og kobberkjelen. Grisemaska blei brukt te å skyte grisen i panna, og kobberkjelen brukte'n te kokænne vann for å skølle grisen.


- Skølle??


- Ahhh! Byfølk! Men fader, skjønnerukke norsk; han skulle SKOLDE grisen da veit du. Tømme på kokænne vann og skjæræ bort grisebusta. Trur du ribba kommer i åmmen med glatt svor a seg sjøl? Gris har stiv bust. Ikke appetittelig. 

Lånt av Sogelaget.no

- Husomborher fikk ikke værræ med på sjølve avlivinga. Det var fæle greier. Grisæne skulle ikke stressæs opp, for da blei kjøttet dårlig. Men grisen er en gluping, så han skjønte jo atte det var no på gang, så han skreik og skreik noe inn i granskauen. 

Hu måtte værræ inne, men den smarte ungen sprang opp på rommet sitt, og der hadde hu jo flott utsikt rætt ned på grisedramaet. Så hu fikk jo med seg grisen som var dau men sparka allikavæl, mora som rørte i bøtta med blodet som kom ut a grisehalsen. Men så roa alt seg ned. Da blei grisen dratt på kjælke bort te bryggerhuset. Der var det kokænne vann, og så bynte dem med skøllingæ.

- Nå er jeg med....Men det var vel ikke bare sånne voldsomme aktiviteter de holdt på med i den familien?

- Neida, det var jo baking, ølbrygging og juletrehenting hos dem au. Sånne koselig greier.

Dem henta tre i skauen, og når det ikke var for mye snø så fikk hu værra med faren sin ut og hente et fint tre. Der dem bodde var det mye snø, så korte bein greier seg dårlig i laussnø. Noen ganger fikk hu med seg et lite tre som blei satt i ei flaske på rommet hennes og pønta med sjøllaga glanspapirlænker. 

- Men hvorfor tror du hun er litt molefonken nå da? 

- Nå byner hu å bli litt gammæl, veit du, og jula ække som før. Men jeg har hørt hu sier atte uansett åssen jul hu feirer, om det er i Syden, om det er på hytte på fjellet eller uttafor vanlig skjema, så har hu luktene og følelsen fra barndommens jul i minnet. Og det blir aldri borte.

Alt blir så forsterka nå i dihærre juletider. Følk rundt ho strir med sitt; noen er på sjukehus, noen strir med skilsmisse og lagær problemer for ungæne sine. Noen får ikke værræ sammen med dem som dem vil værra sammen med. Noen er litt aleine, og det ække så greit. Noen har lite pængær, og det er ikke barebare nå i juletia. 

Og noen har mista noen de siste åra. I de hærre daene holder hu på med julekorta, og  på julekortlista hennes byner det å bli noen høl. Ei a tantene hennes står ikke på lista lenger. Hu følte hu te grava i høst. Og det er som sagt noen høl i lista fra før. Sånt blir en trist a, veit du.

- Jeg syns faderimeg hu får lov te å grine litt, jeg. Vi får værræ stille, og lyse pent og fint for ho mens ho skriver.